I'm not dead. :) I've just lost interest in buzznet, that's all :)

Norsk tentamen sidemål - 26 april 2006 -  Trine Kjoberg 10B

Oppgave: Forbilder

Kanskje kan jeg også klare det?

Jeg følte meg helt oppbrukt idet jeg subbet med meg føttene opp trappen. Det hadde vært en av de

tunge dagene i dag. Jeg hadde kjent det med en gang jeg åpnet øynene om morgenen. I stum mørket

hadde jeg ligget der og kjent på den samme gamle følelsen. Angst. Dette kom til å bli en av de verre

dagene, tenkte jeg. Og jeg hadde rett.

Frokost orket jeg ikke å spise. Mor maste om at jeg trengte energien, og det hadde hun helt sikkert rett i. Det er bare det at jeg klarte ikke spise. Selv om jeg kanskje hadde lyst, så klarte jeg det bare ikke. Det var noe som stoppet meg. Den lille knuten som strammer til i magen hver gang et måltid nærmer seg. Det er den som gjør det.

Det var en grå dag. Skyene hang tungt over meg, og truet med å slippe løs alt de hadde samlet seg opp. Luften var tung, akkurat som den er når det er torden i vente. Jeg satt alene på bussen til skolen. Jeg sitter alltid alene. Det er som om folk ikke vet at jeg eksisterer. Og når de legger merke til at jeg er der, så er det bare stygge kommentarer og nedlatende blikk å få. Men det er greit. Det har egentlig alltid vært slik. Det er derfor jeg drømmer så mye. Drømmer meg bort fra virkeligheten. Jeg drømmer om å være normal.

Da jeg hadde subbet meg opp trappen gikk jeg inn på badet og tok pillene mine. Kanskje jeg tar dem for ofte, jeg vet ikke. Men det er bare verre hvis jeg ikke gjør det. Da klarer jeg ikke en gang å stå opp om morgenen. Da stenger jeg meg fullstendig inne, og klarer ikke gjøre noe som helst. De gangene jeg har stått imot når jeg har villet ta dem, har jeg fått anfall. Jeg blir bare liggende å riste på gulvet. Og det var helt grusomt.

Jeg gikk inn på rommet mitt, og skrudde på  musikken på full guffe. Det var noe med musikk som gjorde at jeg kunne slappe av.

En hes stemme sang på en nesten desperat måte.

«The amount of pills I've taken,

counteracts the booze I'm drinking

And this vanity I'm breaking

It lets me live my life like this.

I find it hard to stay.»

Gerard Way. Sangeren i bandet My Chemical Romance. Jeg kjente at synet mitt ble litt tåkete i det jeg nynnet forsiktig med til teksten. Den passet sånn til meg. Den første gangen jeg hørte den, brøt jeg  fullstendig sammen. Det var bare noe med måten han sang det han hadde skrevet på. Det var så ærlig.

Gerard Way var en annerledes ungdom. Han ble mobbet gjennom hele barndommen, og han trekte seg unna menneskene rundt ham. Det var ikke lett å komme innpå ham, og selv om han var alene, så virket det egentlig ikke som at han var interessert i noen form for kontakt heller.

Jeg har vel egentlig alltid blitt mobbet. Å bli utestengt er jo en form for mobbing, og det er noe jeg har vokst opp med. Jeg kan jo ikke klandre de andre heller. Jeg hadde ikke villet være venn med noen så ustabile og annerledes som meg. Men jeg skulle ønske jeg hadde noen her med meg. Noen som jeg virkelig kunne stole på. Det blir så ensomt. Jeg føler meg så alene noen ganger, at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Gerard tegnet mye. Men han likte ikke å vise tegningene til noen. De var ikke gode nok til det. På skolen brukte han det meste av tiden til å tegne, og lærerne lot ham gjøre det. Stakkars gutten, han hadde det ikke greit, sa de. Så de lot ham sitte i fred, og drømme seg bort i farger og pennestreker, som speilet det som foregikk på innsiden.

Jeg tegner også. Men heller ikke jeg viser tegningene mine til noen. Dessuten har jeg ikke noen å vise de til, så da er jo det problemet løst. Jeg syns det er så beroligende å bare tegne det jeg føler. Tegne personer som føler det jeg føler. Det blir nesten som at de tar bort litt av alt sammen, og jeg kan dele livet mitt med denne personen jeg har tegnet. Det er egentlig helt tåpelig, men det er sånn jeg føler det.

Jeg drog frem tegneblokken min og bladde igjennom den. Personer med hengende hoder og røde kutt overalt. Noen av de var egentlig ganske morbide, når jeg reflekterte over det. Personer tilsølte med blod. Men de var vakre mennesker.

Da Gerard ble eldre, fikk han jobb som illustratør i et bokforlag. Opp om morgenen, dra på jobb, tegne noen meningsløse figurer, for så å dra hjem igjen. Slik holdt han det gående. Livet virket fullstendig meningsløst. Han falt inn i en dyp depresjon.

I september 2001 var han i New York på en konferanse. Morgenen den 11. September sto han på balkongen ved hotellrommet sitt og så at flyene krasjet inn i World Trade Center. Alle kroppene som hoppet ut fra vinduene i ren panikk. Han så hundrevis av mennesker falle mot en sikker død. Det var da det gikk opp for han at han ikke kunne leve på den måten lenger. Han kunne ikke fortsette å gjøre noe som ikke hjalp andre. Han trengte å skape noe som ville hjelpe andre mennesker som ikke hadde det så lett.

Han ville lage musikk.

Jeg er egentlig ganske musikalsk, tror jeg. Jeg ikke helt, for jeg har aldri opptrådt foran noen. Tanken på å stå å vise noe som er så personlig for noen andre er helt utenkelig. Jeg hadde aldri klart det. Jeg sitter helt stille og hører intenst på sangen som nå spiller.

« Pull the plug, but I'd like to learn your name.

When holding on, I hope you do the same.

Slip into the tragedy, you've spun this chamber dry.»

Jeg får frysninger. Jeg griper hardt i sengetøyet mitt, og jeg ser at knoklene blir hvite. Sangen fanger meg fullstendig, og jeg kan se alle menneskene som ble revet bort fra sine elskede den septemberdagen inne i hodet mitt. Ansikter  som gjenspeiler den smerten og sorgen som man bare kan forstå hvis man har opplevd den selv.

Gerard sluttet som illustratør og ringte til noen som han hadde litt kontakt med før. Venner av lillebroren hans, Mikey. « Er du fornøyd med livet ditt slik som det er nå?», var det han begynte samtalene med. Og svaret han fikk var « Nei.» . De han ringte likte ideen hans om å starte et band, og de kom for å se hvordan det ville være å spille sammen.

Gerard hadde aldri sunget foran andre før, og de var spente på hvordan stemmen hans var. De var ikke forberedt på det de hørte i det hele tatt. I det han åpnet munnen, satt de som lamslåtte.

Og det var da de visste at de var på vei mot noe som kunne bli stort.

De reiste rundt og spilte for mange mennesker. Gerard begynte å føle det store presset som følger med suksess. Plutselig var det mange som forventet at han stilte opp. At han ikke skulle gjøre feil. Mange stolte på ham, men han stolte ikke engang på seg selv.

Forventninger. Det er noe jeg ikke har lenger. For jeg vet at de aldri blir innfridd. Å gå rundt å «forvente» at noe skal bli sånn og sånn er bortkastet tid. Ting er som de er. Men jeg håper. Klart jeg det gjør. Jeg håper på å bli frisk, og at jeg kan få en ny start. Flytte til en plass der ingen kjenner meg, der jeg kan få vise hvem jeg egentlig er.

« Can you hear me?

Are you near me?

Can we pretend to leave?

And then we'll met again,

when both our cars collide.»

Gerard begynte å drikke mye. Først gjorde han det bare når de skulle spille foran store folkemengder. Han trengte å slappe av, og alkoholen hjalp ham til akkurat det. Når han gikk på scenen ble han en helt annen person. Men etter hvert så var det ikke bare på de spesielt store konsertene han drakk. Det var før hver eneste konsert. Under selve konserten. Etter konserten. Det tok fullstendig over. Og han tok antidepressive piller samtidig, og resultatet var at han ble avhengig. Til slutt så begynte han med kokain også.

Jeg går på Xanax.  De gjør meg sløv og likegyldig. De varer bare et par timer, og så kjenner jeg at jeg blir engstelig. Så da tar jeg flere. Viss jeg ikke gjør det blir jeg helt merkelig. Av og til at jeg har lurt på hvordan de fungerer sammen med alkohol. Men hver gang jeg sitter flaska i den ene hånden, og pilleboksen i den andre, så er det noe som stopper meg.

En linje fra en sang som blir sunget over og over igjen.

«You're not in this alone.»

Men jeg har flasken med sprit inne i skapet mitt enda.

Det var midt på natten det skjedde. At Gerard prøvde å ta sitt eget liv. Han hadde vært suicidal før, men han hadde aldri gått så langt som å prøve å ta sitt eget liv. Men han ble reddet. Takket være vennene hans i bandet som brydde seg så utrolig om ham. De støttet ham. Etter det, tok det 11 dager før Gerard å slutte å drikke helt. Det var skremmende. Perspektivet hans ble helt forandret, og han begynte å bli glad i musikken igjen. Den var ikke lenger noe som skremte han.

Han kunne nå gi musikken alt han hadde. Han var sterkere enn noen gang.

Jeg tenker på Gerard. På sangene hans, og på hvor mye de betyr for meg. Jeg finner trøst i de. Jeg er ikke alene, synger han. Det er andre som går igjennom det samme som meg. Og det syns jeg er en fin tanke. Han kom ut av det helvetet han hadde viklet seg inn i.

Kanskje jeg også kan klare det?

«You're not in this alone,

let me break this awkward silence.

Let me go,

be the first one to say I'm sorry.

Hear me out. »