I'm not dead. :) I've just lost interest in buzznet, that's all :)

 

Wow.

I haven't been on Buzznet for many many months now. It's close to a year since last time i posted anything at all.
I'm sorry that I just disappeared, but really, buzznet changed, and it just wasn't fun anymore.

I got to know some fantastic people on here, and I am so grateful for that. Times have changed, and while I won't delete my profile, I won't be on here on a daily basis. Even a weekly basis, probably.

To be honest, I suspect that you have all forgotten about me! That's okay. If there was just ONE person who has missed me and wondered if I've been okay, then I'm happy to have given an answer.

 

:)

 

love,

Trine

 

 

RAIN

[rān]
noun.

Water condensed from atmospheric vapor and falling in drops.

 

 

The darkest of August, with its endless days.

I sit on the ground, soaked to the bone, but I can't really feel it anymore. The sky is deep and close, and all  the stars have drowned.

"God must be weeping," I whisper to myself, as I stare with my eyes wide open, seeing nothing at all. I briefly wonder if it’s for me. If God is crying for all the people like me. People that choose to give up and take the easy way out. People that are weak.
People that are selfish and selfcentered.

I’m lost in empty soundwaves as I sit there completely still, drifting along to the uneven beating in my chest. It's soft. It's perpetual. It's endlessly fragile.

I’ll go home in a little while, dragging my feet and unclenching my fists.
I’ll wipe my face and throw away all my notes.

Those around will remain blissfully ignorant as I wrap them all safe in lies and silence.

I’ll succumb.
Silent, suspended.
Dissolving.

1. 4th grade teacher's name:
Odd. His name was Odd. xD for real.

2. Last words you said:
"hiadhaa". i was trying to say "hadet", which is "bye" in Norwegian, but i totally messed it up. cause i'm rad like that.

3. Last song you heard:
Soil's Song - Katatonia

4. Last person you hugged:
Olav. He'd gotten glacier ice on his clothes, and decided to share the lovelyness and get it on my clothes. Thank you, Olav. How very nice of you.

5. Last thing you laughed at:
Lisa making sexual innuendos on msn.

6. Last time you said I love you and
meant it:
Today, to Agné.

7. Last time you cried:
3 days ago when i got chilli in my eye. i dunno if that counts, but holy mother of fuck it hurt!
  i was slicing up a chilli and then i put a finger in my eye (i find it stimulating... no really, i had an itch) and well.. i cried.

9. What color socks are you wearing
~ i'm not wearing socks. i've gone to bed.

10. What's under your bed:
adult magazines.  naaah.*looks*  ummm.. a guitarbox, guitarstraps, cardboardboxes, dustbunnies, some weird chord i dunno what is, lightbulbs (wtf), a plasticbag.. just stuff

11. What time did you wake up?:
~ i think maybe 4 am.

12. What's your least favorite ice cream:
~ some sort of chocolate flavoured shyite with nuts on. ew.

14. Do you have a fish tank, if so how big:
~ i do not have a fish tank. i do have an umbrella though, and it's green and shaped like a frog. i like it..

17. Current desktop background:
~ black writing which says "STAFF MEETING FOR EMPLOYEES ON MAY THE 21ST 6 PM." i never remember those sort of things, so i figured it would be smart to write it down. and what place better than my desktop, which i am CERTAIN to see? i should totally get a dayplanner.

18. If you could play any instrument what would it be?:
~ drums. i've always envied drummers. cause they're cool. and they get to hang out with bandmembers. OOO, ZING!

19. Favorite color(s):
~ dark blue, dark red, black

29. Are you on a diet? what about exercise?
~ no.

30.Current favorite expression:
~ "no, you fucking nipplehead"

36. What is your career going to be like?
~ i want to be a therapist. or a sosionom. i dont know yet.

37. How many kids do you want:
~ 2 max.



39. Have u ever Said "I love you":
~ you mean like, as in "i love you as friend" or to a lover? you english speaking nitwits need to find a better expression for it so it's easier to know what you're talking about.

40. Ever get into a fight with your pet:
yes, me and my dog enjoy a round of... boxing, from time to time.

41. Have you ever been to New York:
~ no, i havent, unfortunately. but im going to, eventually.

42. Been to Arizona:
~ uh. no?

43. Been to California:
~ no.

44. Been to Hawaii:
~ no

45. Been to Mexico:
~ nope

46. Been to Italy:
~ OH FOR FUCK'S SAKE.

47: Been to England:
~ YES! finally... haha

48. Dreamed something really crazy and then it happened the next day?:
~not like that, but i've found myself in situations that i suddenly remember having dreamt before, and i can predict what will be said and done very accurately.

52. Do you have a crush on someone?
~ i don't know.

53. What book are you reading now?:
~ Lord of the flies. AGAIN. :D and also i'm reading an Oscar Wilde collection book. So many beautiful texts. :)

54. Where is it?:
~ on the table in my livingroom. why? YA WANNA STEAL IT?! i'd like to see you try *cracks knuckles*

55. What is the first thing you think when you wake up in the morning?
~ that being drenched in cold sweat really fucking sucks?
or on other more happy days i think "ooooh. mashed potatoes."

56. How many rings before you answer your phone?
~ it doesn't ring. i have a piano song as my ringtone so.. i usually never even hear it ring. i think people might be getting pissed that i never answer my phone.

59. What do you sleep with:
~ a teddybear. yeah i admit it. but i can't let him go. i've had him since i was 5 years old. he's blue and fluffy, and i love him as if he was a living thing.

60. What do you wear to sleep:
~ undies.

61. Where are you:
~ in bed.*raises eyebrows suggestively* no, not really. but yeah, i've gone to bed.

62. Where do you wish you were?:
~ in blissfull dreamland

THE EXTRA STUFF--

67. Where are you staying tonight:
~my apartment

70. Who is the last person that called you:
~ mum

71. Where do you want to get married:
~ i never want to get married. i'm not going to get tied down to one person like that. not anytime soon anyway. maybe when im like 60, or something..

75. Are you timely or always late:
~ i'm usually always waaay too early. which is annoying. i'm makes me look like a.. something not good.

77. Do you like being around people:
~ no. not strangers. my friends and family are all good, but strangers? nuh uh.

78. Best feeling in the world:
~ when i havent eaten chocolate in at least a week, and i take a bite and it melts on my tongue. that feeling fucking kicks the butt of  ANY other lame ass feeling.

80. Are you a health freak?
~ i wouldn't call it that.

82. Are you lonely right now:
~ no. i am alone, but not lonely.

86. Do you want kids:
~ dont know yet.

THE LAST 48 HOURS, HAVE YOU--

87. Cried:
~ no

88. Bought something:
~ yeah. kiwis. hehe. don't you think they look like a camel's testicle sack?

89. Gotten Sick:
~ YEAH, i farted this REALL-  No.

90. Sang:
~ of course, you dweeb.

91. Said "I love you":
~ yes

92. Wanted To Tell Someone You Loved them:
~ yes, and i did too.

95. Talked to someone:
~ yes. i'm not a TOTAL hermit.

96. Had a serious talk:
~ yes. i are serious.

97. Missed Someone:
~ yes, constantly.

98. Hugged Someone:
~ yes.

99. Kissed someone:
~ no.

100. Yelled at someone:
~ no. wait, yeah.. at olav for wetting my clothes.but i don't think he heard my rant really.

Life is like a foreign language, and we all mispronounce it.


It's roughly 4 in the morning, and the night has long since arrived. I'm so tired I could fall asleep standing, but my mind is working on overload and sleep seems impossible. I just got out of the shower, with all hopes of it clearing my mind gone.
I scrubbed my skin red and sore, and I scolded myself with hot water.
I came out just the same.

I always dread the nights. I can't stand the thoughts that come sneaking up on me and that hollow feeling that grows in volumes in my chest. Most of all, I hate the fact that the second I close my eyes, it all multiplies tenfold. If I sit perfectly still, I can hear the knot in my stomach getting tighter by the minute.
Peaceful sleep seems like such a foreign concept these days.

As I pick on my symmetrical scabs, I wonder when my mind got corrupted and at what time my body decided to follow. I think of which face I'll put on when the morning finally comes and what clever lines I'll spew out with a wry grin.

I won't ever let them see me with my guard down.

Life is like an intricate oprah, and no one hits the notes.

33 things about me. xD

It's not that you keep doing it that hurts me the most. It's the fact that you feel the need to lie about it.

"Ord på tvers i halsen
Strofane sit fast i flokete hår
Martyren brenn,
men asken er ubrukeleg."

 

I'm at home now. In the house I grew up. I've been sleeping in every day, but the heaven I find myself in, Spring Break, is coming to an end. On Monday, I have to go back. Back to that quiet, empty apartment. Back to the dysfuntional refridgerator and smashed lightbulbs. I'll have to drag myself out of bed every single day, to show up at school and have the teachers shoveling their useless information down my head.
The only bright part of school is my friends there.
I wish we could have more vacations. Vacations every second week. Every week. Every day.
I'm so tired of it all. The minute I set my feet in the classroom in the morning, I start counting down the minutes until I get to leave.
It never used to be like that.
I miss those days.

I've been rediscovering The Hush Sound on my days off. Gorgous, gorgous, gorgous lyrics:

"Rain falls, quickly wetting my hair and clothes
My cries fall upon her deaf ears more tears
Let me in, please it's cold I'm freezing out here, I miss you my dear
You're all his and I'm all yours, like it or not, I'm all you've got

Light cuts through the clouds and haunts me, like bad dreams
Outside lookin' in I'm feeling lost and cold as sin
A shred of hope a little bit of sweetness - anything please, except for defeat
If I could I'd lock you up and toss out the key, it's just you and me"

Aren't they beautiful? I can listen to their songs all night. Just sink into the couch, wrapped up in a blanket, with a cup of coffee and headphones on full blast.
Wish everyday single day could be like this.
Listening. Sleeping. Thinking. Writing. Playing.

I see the schoolbooks piled up on the floor, even though I'm trying as hard as I can to ignore them.They're accusing. Judgemental. I ought to open them and learn something, but I know it's not going to happen. It's never going to happen. The vows I keep making to myself are broken and torn apart, one by one.

The bottom has been reached, but I can't stop digging.

"The safe is unsafe."

 

You’re as fake as her nails

And she’s as shallow as you conscience

Lies on the tip of her tongue

Are fogging up your senses.

 

She’s all you’re about

The past has been forgotten

Memories of who you were

Has long since faded to nothing

 

 

---

My fingertips touch yours

Hold on for a little longer.

“You know I’d die for you, right?”

I nod and bite my lip.

It only matters

Whether you are willing to live

For me.

 

 

Your eyes are glazed over

And your speech is slurred

I ask you what’s wrong

You lie and say nothing

 

You reach out your hand

But I pull away

I don’t want you near me

I can’t even look you in the eyes

 

You gave us a promise

It was eaily broken

My last shreds of trust

Have been ripped away

 

The wind is as cold and uncaring as the winter.

It whisks out the memories and puts our feelings on ice.

We have our hearts locked up inside formaldehyde jars,

Leaving them cold and untouched by the time.

You tear my world apart.
And I watch.
From a safe distance.

 

Norsk tentamen sidemål - 26 april 2006 -  Trine Kjoberg 10B

 

Oppgave: Forbilder

 

Kanskje kan jeg også klare det?

 

Jeg følte meg helt oppbrukt idet jeg subbet med meg føttene opp trappen. Det hadde vært en av de

tunge dagene i dag. Jeg hadde kjent det med en gang jeg åpnet øynene om morgenen. I stum mørket

hadde jeg ligget der og kjent på den samme gamle følelsen. Angst. Dette kom til å bli en av de verre

dagene, tenkte jeg. Og jeg hadde rett.

 

Frokost orket jeg ikke å spise. Mor maste om at jeg trengte energien, og det hadde hun helt sikkert rett i. Det er bare det at jeg klarte ikke spise. Selv om jeg kanskje hadde lyst, så klarte jeg det bare ikke. Det var noe som stoppet meg. Den lille knuten som strammer til i magen hver gang et måltid nærmer seg. Det er den som gjør det.

 

Det var en grå dag. Skyene hang tungt over meg, og truet med å slippe løs alt de hadde samlet seg opp. Luften var tung, akkurat som den er når det er torden i vente. Jeg satt alene på bussen til skolen. Jeg sitter alltid alene. Det er som om folk ikke vet at jeg eksisterer. Og når de legger merke til at jeg er der, så er det bare stygge kommentarer og nedlatende blikk å få. Men det er greit. Det har egentlig alltid vært slik. Det er derfor jeg drømmer så mye. Drømmer meg bort fra virkeligheten. Jeg drømmer om å være normal.

 

Da jeg hadde subbet meg opp trappen gikk jeg inn på badet og tok pillene mine. Kanskje jeg tar dem for ofte, jeg vet ikke. Men det er bare verre hvis jeg ikke gjør det. Da klarer jeg ikke en gang å stå opp om morgenen. Da stenger jeg meg fullstendig inne, og klarer ikke gjøre noe som helst. De gangene jeg har stått imot når jeg har villet ta dem, har jeg fått anfall. Jeg blir bare liggende å riste på gulvet. Og det var helt grusomt.

 

Jeg gikk inn på rommet mitt, og skrudde på  musikken på full guffe. Det var noe med musikk som gjorde at jeg kunne slappe av.

En hes stemme sang på en nesten desperat måte.

 

«The amount of pills I've taken,

counteracts the booze I'm drinking

And this vanity I'm breaking

It lets me live my life like this.

I find it hard to stay.»

 

Gerard Way. Sangeren i bandet My Chemical Romance. Jeg kjente at synet mitt ble litt tåkete i det jeg nynnet forsiktig med til teksten. Den passet sånn til meg. Den første gangen jeg hørte den, brøt jeg  fullstendig sammen. Det var bare noe med måten han sang det han hadde skrevet på. Det var så ærlig.

 

Gerard Way var en annerledes ungdom. Han ble mobbet gjennom hele barndommen, og han trekte seg unna menneskene rundt ham. Det var ikke lett å komme innpå ham, og selv om han var alene, så virket det egentlig ikke som at han var interessert i noen form for kontakt heller.

 

Jeg har vel egentlig alltid blitt mobbet. Å bli utestengt er jo en form for mobbing, og det er noe jeg har vokst opp med. Jeg kan jo ikke klandre de andre heller. Jeg hadde ikke villet være venn med noen så ustabile og annerledes som meg. Men jeg skulle ønske jeg hadde noen her med meg. Noen som jeg virkelig kunne stole på. Det blir så ensomt. Jeg føler meg så alene noen ganger, at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

 

Gerard tegnet mye. Men han likte ikke å vise tegningene til noen. De var ikke gode nok til det. På skolen brukte han det meste av tiden til å tegne, og lærerne lot ham gjøre det. Stakkars gutten, han hadde det ikke greit, sa de. Så de lot ham sitte i fred, og drømme seg bort i farger og pennestreker, som speilet det som foregikk på innsiden.

 

Jeg tegner også. Men heller ikke jeg viser tegningene mine til noen. Dessuten har jeg ikke noen å vise de til, så da er jo det problemet løst. Jeg syns det er så beroligende å bare tegne det jeg føler. Tegne personer som føler det jeg føler. Det blir nesten som at de tar bort litt av alt sammen, og jeg kan dele livet mitt med denne personen jeg har tegnet. Det er egentlig helt tåpelig, men det er sånn jeg føler det.

 

Jeg drog frem tegneblokken min og bladde igjennom den. Personer med hengende hoder og røde kutt overalt. Noen av de var egentlig ganske morbide, når jeg reflekterte over det. Personer tilsølte med blod. Men de var vakre mennesker.

 

Da Gerard ble eldre, fikk han jobb som illustratør i et bokforlag. Opp om morgenen, dra på jobb, tegne noen meningsløse figurer, for så å dra hjem igjen. Slik holdt han det gående. Livet virket fullstendig meningsløst. Han falt inn i en dyp depresjon.

I september 2001 var han i New York på en konferanse. Morgenen den 11. September sto han på balkongen ved hotellrommet sitt og så at flyene krasjet inn i World Trade Center. Alle kroppene som hoppet ut fra vinduene i ren panikk. Han så hundrevis av mennesker falle mot en sikker død. Det var da det gikk opp for han at han ikke kunne leve på den måten lenger. Han kunne ikke fortsette å gjøre noe som ikke hjalp andre. Han trengte å skape noe som ville hjelpe andre mennesker som ikke hadde det så lett.

Han ville lage musikk.

 

Jeg er egentlig ganske musikalsk, tror jeg. Jeg ikke helt, for jeg har aldri opptrådt foran noen. Tanken på å stå å vise noe som er så personlig for noen andre er helt utenkelig. Jeg hadde aldri klart det. Jeg sitter helt stille og hører intenst på sangen som nå spiller.

 

« Pull the plug, but I'd like to learn your name.

When holding on, I hope you do the same.

Slip into the tragedy, you've spun this chamber dry.»

 

Jeg får frysninger. Jeg griper hardt i sengetøyet mitt, og jeg ser at knoklene blir hvite. Sangen fanger meg fullstendig, og jeg kan se alle menneskene som ble revet bort fra sine elskede den septemberdagen inne i hodet mitt. Ansikter  som gjenspeiler den smerten og sorgen som man bare kan forstå hvis man har opplevd den selv.

 

Gerard sluttet som illustratør og ringte til noen som han hadde litt kontakt med før. Venner av lillebroren hans, Mikey. « Er du fornøyd med livet ditt slik som det er nå?», var det han begynte samtalene med. Og svaret han fikk var « Nei.» . De han ringte likte ideen hans om å starte et band, og de kom for å se hvordan det ville være å spille sammen.

Gerard hadde aldri sunget foran andre før, og de var spente på hvordan stemmen hans var. De var ikke forberedt på det de hørte i det hele tatt. I det han åpnet munnen, satt de som lamslåtte.

Og det var da de visste at de var på vei mot noe som kunne bli stort.

 

De reiste rundt og spilte for mange mennesker. Gerard begynte å føle det store presset som følger med suksess. Plutselig var det mange som forventet at han stilte opp. At han ikke skulle gjøre feil. Mange stolte på ham, men han stolte ikke engang på seg selv.

 

Forventninger. Det er noe jeg ikke har lenger. For jeg vet at de aldri blir innfridd. Å gå rundt å «forvente» at noe skal bli sånn og sånn er bortkastet tid. Ting er som de er. Men jeg håper. Klart jeg det gjør. Jeg håper på å bli frisk, og at jeg kan få en ny start. Flytte til en plass der ingen kjenner meg, der jeg kan få vise hvem jeg egentlig er.

 

« Can you hear me?

Are you near me?

Can we pretend to leave?

And then we'll met again,

when both our cars collide.»

 

Gerard begynte å drikke mye. Først gjorde han det bare når de skulle spille foran store folkemengder. Han trengte å slappe av, og alkoholen hjalp ham til akkurat det. Når han gikk på scenen ble han en helt annen person. Men etter hvert så var det ikke bare på de spesielt store konsertene han drakk. Det var før hver eneste konsert. Under selve konserten. Etter konserten. Det tok fullstendig over. Og han tok antidepressive piller samtidig, og resultatet var at han ble avhengig. Til slutt så begynte han med kokain også.

 

Jeg går på Xanax.  De gjør meg sløv og likegyldig. De varer bare et par timer, og så kjenner jeg at jeg blir engstelig. Så da tar jeg flere. Viss jeg ikke gjør det blir jeg helt merkelig. Av og til at jeg har lurt på hvordan de fungerer sammen med alkohol. Men hver gang jeg sitter flaska i den ene hånden, og pilleboksen i den andre, så er det noe som stopper meg.

En linje fra en sang som blir sunget over og over igjen.

 

«You're not in this alone.»

 

Men jeg har flasken med sprit inne i skapet mitt enda.

 

Det var midt på natten det skjedde. At Gerard prøvde å ta sitt eget liv. Han hadde vært suicidal før, men han hadde aldri gått så langt som å prøve å ta sitt eget liv. Men han ble reddet. Takket være vennene hans i bandet som brydde seg så utrolig om ham. De støttet ham. Etter det, tok det 11 dager før Gerard å slutte å drikke helt. Det var skremmende. Perspektivet hans ble helt forandret, og han begynte å bli glad i musikken igjen. Den var ikke lenger noe som skremte han.

Han kunne nå gi musikken alt han hadde. Han var sterkere enn noen gang.

 

Jeg tenker på Gerard. På sangene hans, og på hvor mye de betyr for meg. Jeg finner trøst i de. Jeg er ikke alene, synger han. Det er andre som går igjennom det samme som meg. Og det syns jeg er en fin tanke. Han kom ut av det helvetet han hadde viklet seg inn i.

Kanskje jeg også kan klare det?

 

«You're not in this alone,

let me break this awkward silence.

Let me go,

be the first one to say I'm sorry.

Hear me out. »